Livet ut av kontroll

I det siste har jeg tenkt litt på hvordan jeg har levd tidligere og hvordan jeg lever nå, det er dessverre liten tvil om at livet var ute av kontroll. Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor folk ikke tar problemene rundt fedme mere seriøst en det en faktisk gjør.

De aller fleste er klar over at f.eks alkohol bør nytes i begrensede mengder. Det er ikke noe problem å ta seg en øl eller to men med en gang man drikker mye og gjerne hver dag så er det et problem. Det hevdes til og med fra tid til annen at et glass vin om dagen er sunt - men det er en annen debatt.

Når det kommer til mat blir det med en gang mye verre. Alle vet at god mat ikke er noe problem, og i utgangspunktet kan vi spise hva vi vil ... men ikke så mye vi vil dessverre.
I likhet med et glass vin om dagen er det både sunt og godt å spise god mat - jeg er sikker på at det kan være med på å øke livskvaliteten til folk. Problemet begynner først når man spiser alt for mye, eller i mitt tilfelle spiste jeg vel nesten bare usunn mat hele tiden og de gangene jeg forsøkte å spise noe sunt så var det uvitenheten min som gjorde at det meste jeg spiste da heller ikke var noe sunt (det er dessverre alt for mye som oppfattes som sunt som ikke er i nærheten av å være det).

Det som skiller en alkoholiker fra en som spiser alt for mye og bare usunt er at vennene til alkoholikeren, så sant de er av den gode sorten, ville aldri ha funnet på å invitere han ut på noe som vil føre til drikking og ihvertfall ikke spandere alkohol.

Det som overrasket meg mest da jeg la om på livsstilen var hvor ofte jeg egentlig ble tilbudt dårlig mat, eller spørsmål om jeg ville bli med ut å spise slik mat. Noen gikk faktisk så langt som å si at det kunne da ikke være noe problem og spise dette, selv om jeg akkurat hadde takket nei fordi jeg var på diett - absolutt ikke fordi jeg ikke ville, for det ville jeg jo.

Jeg var et ekstremt tilfelle, jeg veide rundt 180 kilo og hadde en BMI på ca 46 (40 er grensen for sykelig overvekt, mellom 18,5 og 24,9 er normalen). De aller fleste er ikke så langt ute å kjører som meg, men det gjør det ikke noe bedre.

Samfunnet er nødt til å gjøre noe med dette. Slik det er nå så virker det neste bare som om det er slankepille produsenter som tar dette alvorlig - for det er de eneste man hører ifra. Unntaket er kanskje Fedon Lindberg som er i alle medier og forkynner at veien ut av dette er å spise mindre poteter eller andre typisk norske matvarer. Dette fører på ingen måte frem hos meg ihvertfall, jeg får bare følelsen av at de som slanker seg er litt smårare fordi man driver med alle mulige sorter av dietter.

Jeg håper virkelig at vi får en helhetlig plan for dette i Norge snart, for problemet ligger både hos helsevesnet og hos folk flest. I tillegg er det tydelig å se at dette er et økende problem i samfunnet.

Hva er det som gjør at jeg, en norsk mann på over 30 år som gjevnlig har gått til lege og noen ganger også gjennomgått tester for utholdenhet, pust og andre ting ikke har fått tilbud om mere hjelp en hva jeg faktisk har fått? Jeg husker en gang, det var vel ca 10 år siden, da fikk jeg en lapp av en lege med telefonnummeret til en spesialist i overvekt. Det ble dessverre ikke til at jeg ringte, men jeg husker at jeg hadde lappet i lommeboka i flere år fordi jeg visste jeg burde ringe. Dette var den eneste gangen en lege gikk lengre en og bare konstatere at jeg burde gjøre noe med vekten, men det visste jeg jo fra før av - jeg gikk jo ikke rundt og trodde jeg var tynn. Hvorfor tok ikke legen å spurte meg hva jeg ville, og så ringte å ordnet det for meg? Jeg prøver ikke å si at jeg var stakkarslig som ikke fikk noe til - men i den situasjonen jeg var i så greide jeg ikke det skrittet.

Nå er det ikke noe problem for meg lengre, heldigvis. Jeg har gått ned nesten 45 kilo og veier 136 kilo - og jeg går ned litt hver uke så om noen måneder er jeg nede på et akseptabelt nivå. Jeg har forandret mentaliteten min overfor mat og den dagen jeg er på idealvekten min så vet jeg at jeg ikke kan begynne og leve slik jeg gjorde før, selv om jeg bør begynne og spise litt mere en hva jeg gjør nå.

Det er derfor ikke noe grunn for meg til å få hjelp lengre, selv om jeg vet at det ville vært enklere om jeg fikk hjelp fra medisinsk hold underveis. Det jeg bekymrer meg mest for er alle de andre som sliter med dette. Det virker som om de som skal hjelpes i samfunnet vårt i dag er de resurssterke som har penger til å gå på dyre privatklinikker eller resurser til å ta tak i ting selv. Det gjelder fryktelig mange flere en oss overvektige, men det gjelder også oss.

Jeg håper det valget som ligger forran oss blir et valg med helse i fokus. De siste 4 årene har helsekøen økt med 35 000 og det er ikke inkludert de som sliter med helsen uten å vente på en operasjon eller annen hjelp fra det offentlige. Jeg var ikke en del av denne statestikken, selv om jeg absolutt burde vært det.

Vi trenger en regjering som er villige til ikke bare og si at de tar dette seriøst, men som faktisk gjør noe med det. Vi trenger ikke noen som lover en masse, men som ender opp med og ikke gjøre det like vel - for jeg håper ikke at jeg får høre fra helseministeren nå at de er fornøyde med situasjonen slik den er. Jeg regner egentlig ikke med at de vil si det, for hvem kan vel være fornøyd når helsekøene øker samtidig som det norske folk blir kjukkere og kjukkere.