På arbeidsuke i P4

Denne uken er jeg i arbeidsuke hos Michael i P4. Jeg skal prøve meg på hvordan det er å jobbe på radio hver dag fram til og med torsdag. I dag var første dagen og det var utrolig gøy. Nå skal det sies at jeg har jobbet litt i radio før men det er såpass lenge siden at jeg helt hadde glemt hvor moro dette var.

Siden jeg er med så blir temaene det jeg driver med å slanking er et viktig tema. I dag var det spørsmål til lytterne om hva slags kurer som hadde fungert for dem, og veldig mange skrev det samme jeg har erfart - at en må spise sunt og riktig samtidig som en beveger seg mer.

Jeg skal ikke stikke under en stol at jeg er forsiktig med karbohydrater - men jeg er ingen tilhenger av å kutte det ut. Alt er godt i moderate mengder og jeg tar meg gjerne en skive med stekt egg til frokost - men ikke hver dag. Det jeg tror er ikke at det er hva en spiser men hvor mye kalorier en får i seg. Mat med mye karbohydrater inneholder også mye kalorier så der er det lett å kontrollere mengdene.

En morsom fyr fra Drammen hadde gått på masse piller og pils - og han hadde utrolig nok gått ned mye .... men merkelig nok hadde alle kiloene kommet tilbake igjen etter kuren.

Det er uansett bare og følge med. Det skal bli mye spennende fremover.

Se & Hør

Der var jeg tilbake i Se og Hør igjen, er en stund siden nå og hadde vel egentlig forventet at den tid der jeg var interessant for dem var over. Det har overhode ikke vært med noen form for vemod jeg dro en slik konklusjon, men feil var den uansett.

Jeg har fått mange spørsmål om å stille opp på mye rart fra ukepressen og har takket nei til veldig mye rart. I utgangspunktet hadde jeg ikke tenkt og stille opp med dette heller men så fikk jeg forespørsel fra en journalist jeg kjenner så da stolte jeg på at det som ble skrevet var relativt sammenfallende med sannheten, og i denne saken her er det ekstremt viktig at det ikke skrives noe tull. Saken ble veldig grei den, helt korrekt alt som står på trykk (tror faktisk det er en første gang for meg at alle sitater stemmer).

Etter at bladet kom i hyllene i går har jeg hørt fra flere som har lest det og det er bare positive tilbakemeldinger, og det varmer. Meningen med det hele er og vise folk at det ikke er umulig og slanke seg, og at det er snakk om å ta tak i sitt eget liv. Når jeg, som spiste så ekstremt usunt har klart det så kan de som småspiser også klare det.

Håpet mitt er at allmennhelse kan komme ordentlig på agendaen før neste stortingsvalg. Det som er problemet i dag er at det ikke taes ordentlig tak i problemet med fedme før det er gått alt for langt. En får ofte ikke hjelp fra det offentlige før en er så overvektig at faren for å få blant annet diabetes er overhengende, og en har gjerne fått det allerede. Hvis en tenker kynisk på statens kostnadder er det ingenting som er billigere en å hjelpe en person slik at han ikke får diabetes, en om man skal ta seg av en diabetespassient resten av livet.

Jeg for min del håper at jeg har tatt tak i dette før noe slikt hender, men det har kun vært med hjelp av meg selv og en fantastisk kjæreste. Jeg har tenkt litt på det i det siste og jeg er usikker på om jeg hadde klart det uten henne.

Hva skal alle de som ikke er så heldige som meg og har en kjæreste som hjelper meg fram gjøre? Når folk jeg kjenner får som svar fra legen at det og slanke seg er enkelt, er bare og spise mindre og trene mere så viser det at vedkommende ikke er skikket til å konsultere slike passienter, og samtidig viser det holdningsproblemet i Norge generelt. Selvfølgelig er det "kun" det som skal til, men det er ikke så enkelt like vel. Det blir som å fortelle en med flyskrekk at det er bare og skjerpe seg og slutte og tenke på det, for det går jo bra. Er usikker på om flyturen etter et slikt råd ville latt seg gjennomføre.

Foto: Tor Lindseth / Se & Hør / seher.no

Forandring fryder

Forrige uke var jeg på Norway Cup, og de siste årene har jeg fått være med på kjendis kampen som arrangeres hvert år. Det er litt festlig og se på for selv om jeg har vondt for det så ser jeg jo at det er en hvis forandring fra i fjor til i år.

















Jeg har fortsatt et godt stykke igjen. Nå har jeg tatt av meg 50 kilo, men er ikke ferdig før jeg har fjernet 30 til. Det er veldig hyggelig og høre at jeg har gått ned i vekt, men kommentarer om at jeg holder på å forsvinne helt er fortsatt ikke korrekt. Samtidig som jeg må passe på å glede meg over alt som er borte må jeg ikke miste fokus på de siste 30.

Men selv om forandring fryder er jeg litt usikker på hvorfor jeg har byttet ut Linni Meister med Tommy Sharif

(Bildet under er fra vg.no)

Lykkefølelse av et par nye bukser

Sommeren er over og jeg er tilbake foran datamaskinen min. Det har dessverre vært litt for lang tid siden sist jeg skrev, men skal prøve og oppdatere oftere fremover.

Det har gått utrolig bra siden sist, og jeg begynner nesten og bli stolt av meg selv nå. Det som er litt surt er at jeg vet at jeg har gått ned masse - samtidig føler jeg meg fortsatt overvektig og lite ille til mote som da jeg startet. Det nytter ikke at folk stadig vekk forteller meg at jeg har gått ned, jeg vet jo det. Selvbildet er nok rett og slett en skummel ting.

MEN, jeg har vært veldig flink til å motivere meg selv med og kjøpe nye klær, og på den måten bevise for meg selv at jeg blir mindre og mindre. Den siste uka har derfor vært utrolig på den fronten.

I forrige uke jobbet jeg på Norway Cup og tidligere har salgs teltet der kun vært en utopi, rett og slett fordi ingenting der inne passer meg. Det eneste jeg får med meg herfra hvert år er et par gode Mizuno sko (kan absolutt anbefales) og i år var ingen unntak på den fronten, men jeg fikk også med meg masse mer. Det føltes helt utrolig sært, for ikke bare fikk jeg kjøpt et par fotballdrakter men jeg fikk også kjøpt både sommerjakke fra Ljungberg og allværsjakke fra Helly Hansen. Det virket helt uvirkelig at de faktis passet.

I dag var jeg innom DressMann for å sjekke hvor store bukser de hadde der. Vanligvis handler jeg på DressMann's butikk for store størrelser men nå ville jeg sjekke den vanlige utgaven for å se hvor mye jeg hadde igjen for å kunne bruke det. Til min store glede fant jeg ut at jeg faktisk ikke bare passet skjortene, men også buksene. 2 nye bukser er kjøpt inn i størrelse 44, og jeg får nok en gang sjekke skapet mitt å kvitte meg med buksene jeg kjøpte i mai i størrelse 50.

Aldri før har det vært gøy og handle klær, men det har det virkelig blitt nå. Jeg sitter rett og slett og smiler bare ved og tenke på det.