BMI

Alle har hørt om det, BMI - forkortelse for det alle sliter med.

Egentlig er det bare noe tull hele tiden, eneste BMI er til nytte for er for de som driver med forskning. Den er bra for å vise hva slags helsetillstand folket er i generelt, men som en måleenhet for enkeltpersoner er den fryktelig feilbar.

Jeg har hørt så mange tynne og flotte mennesker si at de har for høy BMI og den utstrakte bruken av denne måleenheten skaper bare enda flere "ofre" for slankinge.

Jeg derimot VET at jeg er overvektig, og det var derfor ingen overraskelse når jeg målte min BMI da jeg startet. Det heter seg så fint at man skal være mellom 20 -24,9. For meg med min høyde betyr dette mellom 77 og 95 kilo. Det er her jeg begynner og få avsmak for hvis jeg noen gang greier og komme ned i 95 kilo så vil denne tabellen videreformidle at jeg ligger på grensen til å være overvektig, noe som etter mitt skjønn akkurat nå er latterlig.

Så begynner elendigheten. Først kommer overvekt, så kommer kraftig overvekt og til slutt sykelig overvekt. Er man sykelig overvektig kan man gjennom fastlege få tillgang til slankeopperasjon, for da anser man problemet som så kraftig at man trenger hjelp.

Da jeg startet med vektreduksjonen min hadde jeg en BMI på 46,9 og sykelig overvekt er på 40 og oppover. Jeg var altså sykelig overvektig, og ikke bare litt men ganske kraftig. Det var ikke noe moro og finne ut av akkurat det. Jeg har lenge gått rundt og trodd at jeg veide rundt 150 kilo, men husker nå sist jeg veide meg. Da ville jeg ikke vite resultatet men jeg måtte veie meg etter krav fra Nordisk Film og deltakelsen på Tufte. Jeg husker jeg nevnte for legen at jeg vel veide rundt 150 kilo og han så litt sjeivt på meg og sa at jeg nok lå litt over det. Hvor mye fikk jeg aldri vite da jeg ba om å slippe men jeg regner med at det var rundt 160 kilo.

Det er ingen tvil om at dette er skummelt mye. Jeg var i en situasjon der stolene omsluttet meg og jeg måtte aktivt holde dem nede når jeg skulle reise meg. Bilbelte på buss var det ikke noe vits og tenke på en gang, for de passet aldri. Egentlig litt rart for vil tro at en 180 kilo tung mann i fri fart frammover ved en kolisjon kan være vel så farlig som en 77 kilo tung mann.

Grunnen til at jeg nevner dette nå er derimot en gledelig observasjon. Da jeg veide meg sist var jeg akkurat kommet under 40, noe som viser at jeg allerede har gått ned hele 7 i BMI. Nå er jeg ikke lenger sykelig overvektig, men "bare kraftig overvektig". Ikke det at jeg vet om det er stort hyggeligere det, men det er jo på riktig vei.

Nå ser jeg bare frem til at jeg kommer under 115 kilo for da er jeg ikke kraftig overvektig en gang, da er jeg kun helt vanlig overvektig.

... og som en ekstra glede i verdagen har jeg observert at stolene er større en før (jeg trenger ihvertfall ikke holde meg igjen for at ikke stolen skal følge med når jeg reiser meg), og setebeltene på bussen passer plutselig. Endelig er jeg liten nok til å bli tatt godt vare på av buss selskapet.