Fristelser i hverdagen

Det er utrolig vanskelig å legge om på kostholdet. Det er jo en grunn til at jeg har blitt så stor som jeg er og det er ene og alene elendig kosthold i kombinasjon med minst mulig mosjon. Det er jo så utrolig godt med is, brus, kebab og pizza.

I begynnelsen måtte jeg bare være ekstremt hard. Jeg satt opp en plan og den måtte jeg følge slavisk, så kan en forandre på den etterhvert når en har oversikt over hva det en putter i seg inneholder. Jeg er dessverre utrolig lat. Det er sikkert et resultat av vekten, men om morgenen var det mye enklere og stikke innom kiosken og kjøpe en pølse i brød istedenfor og lage frokost. Har mange ganger forsøkt og være flink men det gikk jo dessvere så dårlig. Jeg skal komme tilbake til hva jeg spiser i et senere innlegg, men først vil jeg skrive litt om det som har vist seg og være det største problemet ... venner og familie.

Det å være overvektig er ikke noe man liker å prate med andre om. Det er for mange lett og spøke med det, men i bunn og grunn er det kun en forsvarsmekanisme. Det er lettere hvis alle ler av det hvis det er du selv som har kommentert det. Problemet blir enda større når man velger og legge om livsstilen for det forteller alle at "nei, jeg er ikke fornøyd med og se ut som jeg gjør" og det er fryktelig sårt. En liker ikke og være sårbar overfor andre, spesielt ikke venner og familie. Jeg har bestemt meg for å fortelle om dette fordi det setter mer press på meg, men jeg skjønner godt de som ikke gjør det, for det er ikke lett.

Men jeg har opplevd noe som jeg aldri skulle tro, og det var at folkene rundt meg i hverdagen skal gjøre det vanskeligere.

Jeg har lagt merke til det før, da jeg var ute og ikke drakk. Jeg er avholdsmann å fikk derfor hele tiden spørsmål om hvorfor jeg ikke drakk. En måtte liksom ha en unskyldning, og selv om det fort kunne se sånn ut var jeg jo ikke gravid. Jeg begynte etterhvert til å tulle med at jeg jo var en profesjonell fotballspiller og at jeg derfor måtte tenke på karieren. Det fungerte overaskende bra hver gang, og gjorde at alle fikk en god latter.

Men nå har jeg opplevde det med mat. Jeg blir påspandert det ene og det andre, og oftest er det jo ting med ekstremt høy kalorimengde. Når jeg forsøker å si at jeg passer litt på vekten om dagen får jeg bare til svar at det sikkert ikke er så nøye, det gjør jo ingenting om jeg koser meg litt.
Det som er det verste er at disse menneskene gjerne er tynne og flotte, og hvorfor skal jeg ta imot helseråd fra en voksen mann som bruker medium i t-skjorter? Hadde jeg sett ut som dem hadde det jo selvfølgelig ikke vært et problem.

Nå skal det sies at jeg har en fantastisk familie, og kjæreste - så der får jeg all den støtten jeg trenger. Men jeg vet fra andre at dette problemet gjerne gjelder famlie like mye som det gjelder venner.

Har folk noen gode råd til hvordan man kan kvitte seg med dette problemet er det bare og komme med forslag. Det hadde vært flott og sammlet noen gode linjer en kan bruke når presset står på som verst.